Tilbake

   4.september 1989 - 11.juni 1997.

 St. Leocall 's N -Juno. Han var den skjønneste valp noen kunne tenke seg. Like pen inni, som utenpå. En skikkelig kose -klump. I sin beste alder veide han 92 kilo og målte 89 cm til skuldrene.

Vi hadde den glede å eier Juno i 8 år, før han ble syk. En slik hund får man bare engang i livet.

Med et lynne som var noe helt for seg selv og en væremåte noen og enhver kunne ha misunt han, kurerte han mange av våre venner for " redsel for hund".

Jeg tok Norsk Kennel klub 's appell -merke i bronse med han da han var ca. 12mnd. Den besto han med glans. Måtte gjøre det for folk sa at en  St. Bernhard ikke var laget til det bruket.

Juno var en super turkamerat. Var aldri ute etter bråk. Han var bare en ener, og det viste han med hele seg. Jeg følte meg trygg når Juno gikk ved min venstre side, den viket han ikke en tomme fra.

Vi møtte mange folk på alle våre turer og stort sett ville alle hilse på han. Der kommer "Båtsmann" ropte ungene til han. De hadde vel sett "Vi på Saltkråkan".

Vi fikk også mange rare kommentarer på våre daglige lufte -turer.

På den tiden så hadde vi bare Juno og bilen vår da var en ganske liten Ford Escort. Vi la ned setene når han og jeg skulle på biltur. Vi hadde en dag vært på bytur da en dame stoppet opp idet jeg er på tur til sette Juno inn i bilen. " Oi, hvordan får du den store hunden inn i  DEN bilen", spør den fine BY -damen. Jeg blir litt spøkefull når jeg svare, at jeg slepper ut av han litt luft før jeg setter han inn. "Å ja, klart det ja"; svarer damen alvorlig.

2små jenter var en dag på tur hjem fra skolen da Juno og jeg kom gående. De stoppet selvsagt opp for de lurte på hva hunden het og om de kunne få klappe han. Etter  praten så sa vi " Ha det" og skulle gå videre da en av jentene sa til den andre. "Såg du det STORE hunden"? Ja, sa den andre, " men såg du den lille damen."

Jeg lo godt for meg selv der jeg og min "STORE VENN"  gikk videre :o)